VÅRE MEDLEMER

Norges Kristne Råd
Se listen av medlemssamfunn

NYHETSBREV

Nye Norges Kristne Råd
Flyktningenettverket
Global info

Kampen for rettferdig behandling av konvertitter fortsetter

08.10.2018
Vi mener fremdeles UNEs praksis i konvertittsaker er kritikkverdig.

Et år etter lansering av rapporten «Tro, håp og forfølgelse ll», inviterte NKR, NOAS, Stefanusalliansen og DnK til Konvertittkonferansen 2018. Vi ønsket å se om noe har endret seg i behandlingen av iranske konvertitter etter at vi i rapporten rettet kritikk mot myndighetenes risikovurdering ved retur.

UNEs representant Ketil Larsen, avdelingsdirektør i avdeling for prosedyre og faglig støtte, sa at de er glad for kirkelig engasjement i disse sakene, og presiserte at dersom de i behandlingen av en asylsøknad er i tvil, legger de konvertering til grunn. Likevel opplever mange iranske konvertitter å få avslag på sin asylsøknad.

UNE ser etter såkalt ytre tegn til konvertering, og om konvertitten har gjennomgått grundig trosopplæring. En del av vurderingen er om kandidaten oppleves troverdig, om svarene er sammenhengende og engasjerte, og om faren for forfølgelse ved retur til Iran er reell. I motsetning til afghanere, hvor praksis er at alle risikerer forfølgelse og som dermed får innvilget asyl, blir iranere vurdert individuelt.

 

Situasjonen i Iran

Rob Duncan, regional leder for Iran og Tyrkia i organisasjonen Middle East Concern, fortalte at selv om det finnes et rammeverk for trosfrihet i Iran, blir minoriteter nektet denne rettigheten. Kristne konvertitter er en økende og svært sammensatt gruppe som opplever ulike typer krysspress og undertrykkelse, og de har ingen samlingsfrihet. Evangelisering er ansett som en forbrytelse mot staten og dermed straffbart, og den økende graden av forfølgelse de utsettes for består av trusler, overvåkning, jevnlige avhør og telefonsamtaler, arrestasjoner, og avhør med fysisk og psykisk misbruk. Dersom noen blir fengslet, er kravene til utbetaling enorme, noe som har store økonomiske konsekvenser for familie og omgangskrets. Noen blir også dømt til eksil, eller på andre måter tvunget til å forlate landet. Med dette som bakteppe virker det veldig lite sannsynlig at man kan forutse hva som vil skje med en konvertitt som returneres.

I tillegg til å basere behandlingen av asylsøknader på antakelser om konvertittens fremtidige oppførsel, opererer UNE med et skille mellom de som regnes som ledere i menighetene i Iran og vanlige menighetsmedlemmer. Dette skillet oppleves konstruert, særlig etter å ha hørt Mansour Borji, pastor og menneskehetsaktivist. Han problematiserte oppfordringen til å skjule troen eller å holde den til det private, og fortalte om hvordan iranske myndigheter prøver å gjøre situasjonen for kristne iranere så vanskelig som mulig. Fengselsstraffene for konvertitter blir stadig strengere, og Borji oppfordret til å insistere på fulle rettigheter for alle kristne og andre religiøse i Iran. Som han sa; Vi kan ikke kreve at de lever i skjul.

 

Trosidentitet er grunnleggende for vår identitet

Trosidentitet er grunnleggende for identitet, og ifølge Amnesty kan ingen leve åpent som konvertitter i Iran. Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver i NOAS, problematiserte at UNE ikke foretar en konkret troverdighetsvurdering av søkerens trosidentitet basert på trosaktivitet. Han hevdet at det fra UNEs side absolutt ligger et diskresjonskrav, og at det å ha spekulative vurderinger av hvordan man skal oppføre seg ved eventuell retur, ikke holder.

Både Martinsen og biskop emeritus Tor B. Jørgensen pekte på at det er fare for at man i vurderingen av en kandidat tar utgangspunkt i stereotypier av hva man tenker en kristen er. Ettersom religion er identitet heller enn aktivitet, er det vanskelig å ta utgangspunkt i hvordan kandidaten opptrer og kan tenkes å opptre fremover. Jørgensen hevdet også at diskresjonskravet oppleves høyst normativt.

 

Problematiske vurderingskriterier

Vi mener UNEs vurderingskriterier er problematiske, spesielt beregningen som gjøres av hvor sannsynlig det er at konvertitter som returneres vil utsettes for forfølgelse. UNE definerer i denne sammenheng forfølgelse som alvorlig krenkelse, ikke restriksjoner. Dette betyr at dersom man ikke kan gå til en kirke, men må benytte husmenigheter, anses ikke dette som en alvorlig krenkelse, selv om det er et brudd på trosfriheten. UNE hevder på sin side at de ikke opererer med krav til diskresjon, og at "dersom det er sannsynlig at konvertitten vil utføre aktiviteter som kan føre til forfølgelse, innvilges asyl". Hvordan fungerer dette i praksis?

 

Det er også svært problematisk at de færreste får anledning til å presentere saken sin gjennom personlig oppmøte i nemndsmøtene. Vi mener UNE i mye større grad må møte asylsøkeren, ikke bare lese dokumenter. For å kunne gjøre konkrete vurderinger av risikoen ved retur, MÅ man kjenne til vedkommendes trosidentitet – hvis ikke er det umulig å gjøre en risikovurdering i samsvar med Borgarting Lagmannsrett sin avgjørelse 19.01.18;

«Etter lagmannsrettens syn vil det være av vesentlig betydning å gå nærmere inn i dybden og arten av As kristne tro for å vurdere hvorledes hun vil opptre ved en eventuell retur til Iran. Dybden og arten av hennes tro vil følgelig ha direkte relevans for den konkrete risikovurderingen som skal foretas.» (LB-2016-190478)

 

Tett knyttet til dette, er spørsmål om språk og begrepsbruk. Hvis en ikke, som konvertitt, kjenner seg igjen i språket forvaltningen benytter, hvordan skal man da uttrykke sin tro? Burde saksbehandlerne lært seg de kristne begrepene, slik at de for eksempel ikke bruker begrepet konvertitt, men noe som kanskje er mer gjenkjennelig som å spørre om kandidaten er "omvendt" eller har "fått Jesus i hjertet"? Jørgensen hevdet at det ofte ser ut til at det er intervjueren som ikke forstår heller enn motsatt. Videre problematiserte Jørgensen at det ofte blir stilt spørsmål ved om noen virkelig har konvertert eller om det er et ledd i forsøket på å få innvilget asyl. Når blir man omvendt, spurte Jørgensen. Jo, det skjer ofte når man er i krisesituasjoner, som for eksempel når man risikerer å bli sendt ut av landet – og nettopp dette kan oppfattes mistenkelig.

 

Design by InBusiness | Powered by i-tools.no